Musikk har som alle andre kunstarter utviklet seg enormt gjennom tidene. Her ser vi litt nærmere på noen av de epokene innen musikken som har vært definerende for de uttrykksformer og komponister vi kjenner gjennom historien og fram til i dag.
Barokken (1600-1730)
På 1600-tallet var det barokken som rådde som musikkstil. Denne stiltypen brukte i hovedsak instrumenter som blant annet dreielire, lutt, fiolin, gambe (et strykeinstrument) og gitar. Flere operaer, messer og oratorier ble utviklet i denne tiden, og det ble mer og mer vanlig å fokusere på såkalt harmoni, istedenfor de mange melodiene samtidig (som hadde vært vanlig før). Dette innebar blant annet at man brukte én hovedstemme som førte an.
Klassisismen (1730-1820)
Dateringen av den klassiske musikkepoken i vestlig musikkhistorie er noe utfordrende i den grad at man ofte referer til hele epoken fra middelalderen og fra til i dag som en klassisk musikkepoke i den vestlige verden. Likevel er ekspertene enige om at klassisk musikk hadde en blomstringstid, en periode der den sjangeren utviklet seg enormt og hadde store navn – både blant artister og tilhørere. I dag beregner man denne storhetstiden til de 90 årene fra 1730 til 1820 – med andre ord mellom barokken og romantikken. Perioden refereres ofte til som Wienerklassisismen. Den klart mest kjente aktøren var vidunderbarnet Wolfgang Amadeus Mozart. Pianoet, eller fortepiano, var det viktigste instrumentet.
Romantikken (1820-1910)
Etter klassisismen fulgte romantikken, en stilretning som ikke bare influerte musikklivet, men også kunst, litteratur og arkitektur. Ett av de viktigste idealene innen denne stilretningen var den såkalt “frigjorte komponist”. I dette lå et mer moderne syn på komponisten som selvstendig næringsdrivende, uavhengig av å tjenestegjøre hos adel og kongehus, slik det hadde vært i Europa tidligere. Giuseppe Verdi er et av de fremste eksemplene på velkjente komponister i denne perioden.